Hun fryser. Fikler med knappene i jakka enda en gang selv om hun vet de er kneppet og at det mangler en knapp nest nederst. Hun ser på klokka at 15-bussen er i rute, hun hører den først, den lave dype brummingen. Så ser hun lysene, de sveiper over asfalten, nesten som om de er på leting etter noe. Og når hun ser hvem som kjører, blir hun rolig. Hun smiler til sjåføren idet hun går om bord. Ikke et slikt bredt smil med masse tenner og øyne som gløder. Det er et fort og kort smil, men det er et smil. Det skal ingen ta fra henne. Han smiler tilbake. Hun setter seg på det første setet. Det er her hun trives best, og det er ingen som spør henne hvorfor hun er alene. Heldigvis. Hvor er alle mennesker en kveld som dette? Tanken slår henne der hun sitter alene på 15-bussen på vei videre i livet.
Det har skjedd mye denne uka, og hun kjenner at livet mest sannsynlig har forandret seg etter at rådgiveren på skolen, for en god uke siden, lanserte tre store bokstaver for henne. Hun husker det selvsagt veldig godt. Tre bokstaver som hadde gitt null mening. K-U-P «Har du hørt om KUP?» hadde han sagt. Hun hadde ristet på hodet, syntes det hørtes ut som om noen ville kuppe livet hennes. Hun var skeptisk. Så hadde hun likevel gitt rådgiveren en sjanse, og han hadde malt ut for henne hva slags forkortelse dette var. Kirkens ungdomsprosjekt. Han fortalte om hvilke ungdommer og voksne hun ville møte om hun gikk med på å prøve. Motvillig hadde hun nikket. Nå var det i gang.
Hun smiler for seg selv, nesten ler litt når hun ser ut av det skitne bussvinduet og tenker på hva som skjedde da de ikke fikk fyr på bålet den første kvelden. De hadde vært samlet i skogen. Rett etter skolen. En gjeng satt sammen, ikke så mange snakket mens noen prøvde å få fyr på bålet. Fyrstikker som knakk, flammer som døde før de fikk tak, glør man ikke trodde på. Hun hadde fått en god idé. Før noen riktig skjønte hva som egentlig skjedde åpnet hun skolesekken og med den største selvfølge la hun skolebøkene på glørne. Lederens rop: «Nei!» druknet snart i lydene av et bokbål med berlinske dimensjoner, men helt ulik symbolikk, og bålet lyste opp mellom gruppemedlemmene og sendte varmen rundt og gjennom alle som var til stede.
Bussen blinker ut mot Vesterveien. Hvorfor ble alt sånn som det ble? Hun tenker på mor, på far, på broren, på vennene. Timene, kveldene og dagene hun var alene. Og selv om storebroren alltid var der og passet på henne, så måtte hun finne ut av det meste selv.
Utenfor det nesten ugjennomtrengelige vinduet vet hun hva som befinner seg. Hun kan denne reisen i blinde. Hun kjenner hver sving, hver fartsdump. Nå tenker hun på alle stedene som hun har bodd de siste årene. Hun tenker på flyttingene, løftene som ble brutt, menneskene som sviktet, men også de hun sviktet. Men nå trenger hun støtte mer enn noen gang. Uten det vet hun ikke hvordan dette skal gå.
Hun ser rundt seg. To medpassasjerer sitter rett ved siden av den bakre inngangsdøra. En voksen dame med sin tenåringsdatter, mest sannsynlig. De snakker sammen og når den ene sier noe, kan hun høre at den andre ler. Er det henne de snakker om, er det henne de ler av? Nei, det er ikke sånn latter, hun vet nøyaktig hvordan den latteren er. Den hadde stilnet når hun hadde snudd seg og sett på dem. Når var det de kom på, egentlig? Hun hadde ikke lagt merke til det. Hun var vant til at mennesker kom og gikk umerkelig inn og ut av livet hennes. Plutselig var det noen fremmede mennesker som ville ha krav på å være en del av hennes liv, så ble de plutselig borte. Det var refrenget i livet hennes. «Jeg er redd for å bli stor», tenker hun, «jeg er redd for å gå fra ‘jeg’ til ‘vi’». Var det det hun gjorde i skogen her om dagen? Gikk hun fra et ‘jeg’ til et ‘vi’? Hun kan gå av i Henrik Wergelands gate, men veksler et blikk med sjåføren og begge skjønner at hun blir med en hel runde til.
Å sitte der på bussen og se ut som om hun er på vei til noe, kanskje noe viktig, til og med, kamuflerer ensomheten. Hun kan være hvem som helst. Det er godt å sitte på bussen, og hun blir med ett grepet av en tanke om at det er noe som er likt mellom bussen og det inntrykket hun har fått av KUP. Hun må innrømme for seg selv at det er noen likheter. Tryggheten, sjåføren som stadig kaster et blikk på henne gjennom sladrespeilet; ser at hun har det bra, minner henne om lederen som stadig sendte henne et blikk da de var på vei til bålplassen og som prøvde å vise overbærenhet da hun brente opp halve ungdomsskolepensumet, og KRLE-boka Under samme himmel gikk opp i røyk. Ingen vanskelige spørsmål, verken på bussen eller på KUP. Hjemme er det alt annet enn trygt nå. Lydene i huset, luktene, stemmeleiet, det er lite som skaper fred i sinnet og mye som skaper angst og uro.
Og det er uro hun har kjent mye på i det siste. Hun ser sitt eget speilbilde i vinduet nå som det har blitt mørkere ute. Det lange mørke håret ligger som en litt sliten gardin rundt det 16 år gamle ansiktet. Øynene er hovne. Hun trenger å flytte på seg, være i bevegelse. Derfor går hun lenger bak i bussen og finner et nytt sete. Moren og datteren har for lengst gått av, de er nok kommet hjem til der de bor og er i gang med å lage middag sammen, eller så har de plukket opp noe sushi og sitter foran tv-en og fortsetter en Netflix-serie der de slapp i går. Hva hun ville ha gitt for å oppleve akkurat det. Hun trekker bena opp på ryggen av setet foran seg og kjenner at bussen stopper på en holdeplass. Der ser hun tre av dem som mobbet henne på vei til skolen på morgenkvisten gjennom vinduet. De går om bord i bussen og hun ber en stille bønn om at de ikke skal komme bakover og se henne. De setter seg heldigvis helt foran, men hun kan høre dem, høyrøstede som de er. De snakker ikke om henne, det er hun sikker på. Hun er for ubetydelig til at det er verdt å bruke tid på henne. Selv for mobberne. Hun tar opp tegneblokka og lager noen enkle strektegninger. Tegningene er harde, og menneskene hun skaper er sinte i uttrykket. Hun får fred av å gjøre det.
I morgen er det torsdag. Hun skal møte KUP-gruppa i kirka på Lund. Først er det noe de kaller leksegruppe og så er det hygge i den gamle delen av kirka. Hun er spent på hva det innebærer. Når noen inviterer henne til hygge, har hun vanskelig for å tro på det. Men så begynner hun å se lederne foran seg. De er unge, men ikke for unge. De er blide og snille, men likevel tydelige. Hun tenker at kanskje et par av lederne kan bli den tryggheten hun trenger. For det har hun skjønt; å aldri kjenne seg trygg bygger ikke akkurat mennesker. En av lederne fortalte henne på bålturen at det kanskje kunne være mulig å bygge en liten gruppe rundt bare henne. Ja, det var omtrent slik de hadde uttrykt seg. Kanskje bare henne og ei jente til. Det hørtes både skummelt og fristende ut. Kanskje sitter de snart ved siden av hverandre i bussetene og snakker sammen og ler og kommenterer det de ser langs veien. Hun ser to voksne og et barn gå langs gangstien, og plutselig tenker hun at den dama hun ser, arm i arm med en mann, kanskje er henne om 15 år. Tenk om det hun er med på nå er starten på noe. Noe nytt. Et kupp som mangler en p. Tre store bokstaver som ikke er vant til å stå sammen. Tenk om det kan bli en viktig del av livet.
Hun blir dratt ut av tankerekken av at sjåføren snakker til henne. «To runder holder vel, gjør det ikke?» Det er ikke anklagelse eller irritasjon i stemmen. Hun er ekspert på å høre nyanser i folks stemmer. Hun kjenner de fleste på 15-bussen. Til helga håper hun at det er hun dama som skal kjøre. «Hun er den flinkeste til å lytte», tenker hun. «Hun er interessert i hvem jeg er. Mer interessert i meg enn alt som opptar hennes hverdag.»
Tenk om KUP blir avgjørende for livet hennes. Tenk om turer og kvelder ved bålet kan skape den tryggheten hun aldri har følt. Ingen av de voksne i KUP virker som de vil stå over henne og formane hva som er rett og galt. De lar ungdom være ungdom, virker det som. Hver torsdag klokka seks skal de møtes. En bussfri dag. I alle fall med flere runder!
Hun drømmer seg bort igjen. Blir med i bussens rytme. Kinnet mot vinduet. Det er kaldt, men godt likevel. Hun drømmer om en sommertur. Kanskje i en seilbåt vestover eller kanskje aller helst østover. Telt, hav, varme og tenk om de kunne tatt en tur til Sverige. Musikken fra bussens anlegg når henne og hun bli vár sangen. «Att glädjen kommer og at glädjen går…». Det er Finn Kalvik som synger. Hun kjenner igjen den litt lyse stemmen og gitarspillet. Det er fint selv om det er musikk for de som er 30 år eldre enn henne.
Hun våkner sakte med kinnet fremdeles inntil bussvinduet, og snart skal hun si ha det til sjåføren og gå hjemover.
Men hun rekker enda en tankerekke. Den siste uka med leirbål og nye ansikter har satt i gang en haug med tanker. Det vil liksom ingen ende ta. Hun tenker på framtida. Hun kjenner hun så gjerne vil legge fortiden bak seg. Bevege seg framover. Ikke engang snu seg.
En dag kanskje hun også har jobb. I en barnehage eller et sted der noen har det vanskelig. Kanskje hun må flytte og kanskje hun må begynne litt på nytt, men hun er ikke redd for det. Hun skjønner at hun må ta med seg egenskaper og ting i sekken som hun får bruk for.
Bussen stanser ved hennes busstopp. Dørene glir opp til lyden av luft som presses ut av ventilene. Lyden betyr at en reise er over. Siste etappe er herfra og hjem. Et kort, nesten umerkelig støt fra bussens lydhorn betyr at sjåføren har sett henne en siste gang. Han tuter farvel, det er som om han stempler henne ut. Hun hører lyden av motoren sakte forsvinne. Hun snur seg ikke, retter seg opp mot vinden og begynner å gå.
