Stillaset klamrer seg til de nakne husveggene, og morgenduggen på taksteinene er i ferd med å fordufte. Han sjekker at alt er i henhold til forskriftene, legger på den siste plata og setter seg ned på det øverste trinnet mens den slitne ryggen gnisser inntil takrenna.
Han har god oversikt fra der han sitter. Utsikten mot kjente bygninger, veier og tretopper gjør noe med ham. Han kan skimte Kanonmuseet, og synet av dette landemerket setter i gang en kjedereaksjon av minner og følelser. Det oppstår en klump i magen som føles både tung og uhåndterlig denne morgenen. Tilhørigheten og røttene til dette området går dypere enn han vil innrømme. Savnet etter alle de han en gang delte livet med, vil alltid være der. Nå har de falt fra, én etter én.
Hvordan han har kommet seg opp og fram i livet, er han usikker på. Han kan fornemme noen av grunnene, og bare han vet hvor mye det har kostet. Han ser igjen for seg ansiktene til flere av dem han gikk sammen med. Han har mistet mye av fellesskapet på mange forskjellige måter. Nå er det bare historiene igjen.
Han var banebrytende. Nynazist med rasistiske tilbøyeligheter. Politiet var på. Han var merket, og de fleste visste etter hvert hvem han var. Allerede som 16-åring flytta han hjemmefra og inn i hybel til en av de ansatte i KUP.
At det var stillasbygging han etter hvert skulle leve av, har han mange ganger undret seg over. Men det er noe billedlig over det, og noe han gjerne trekker fram når han holder kurs for andre. For det er han ikke redd for, han liker det, faktisk. Og da sier han alltid at det var stillasene som holdt han oppe. Uten stillasbygging hadde han falt sammen. Det blir alltid humring i salen da. Han har tatt store steg. Det er ikke bare kursing det dreier seg om. Han følger også opp ansatte og lærlinger. Fra å være en reinspikka nasjonalistisk rasist, er han nå det mange vil kalle en entreprenør og forretningsmann. Han kjenner at det er godt når noen kaller ham det, han kan til og med kjenne på ikke så rent lite stolthet. Men det viktigste for ham er å være en god pappa, kamerat og ektemann.
Han retter seg opp og legger begge armene på rekkverket, mens haka hviler på de slitne håndbakene. Øynene myser mot skogen og opp mot kanonene. Det var der mange av de unge i Voiebyen og Vågsbygd møttes. Det var der de fikk være for seg selv og leve det livet de ønsket, men den siste gangen han var der, så var det minnestund og sørgelige toner istedenfor Rammstein, grilling, øl og hygge. Nok en kamerat hadde falt fra.
Tankene og minnene får fritt spillerom i dag. Det må være omgivelsene som setter i gang så mange assosiasjoner fra ungdomstida. Det er en kald vårmorgen selv om sola så smått begynner å varme, men fra sitt fugleperspektiv på toppen av stillaset ser han at det er mange av husene rundt som fyrer i vedovnene sine. Røyken stiger sakte opp, vinden skyver lukten av det som minner om bål i hans retning, og han tenker på den store kvelden på Sandrip for snart 20 år siden.
Aketuren med KUP var snart over, gummislangen til traktordekket fra N. Timenes & Søn hadde gitt eventyrlig fart. Friksjonsfritt på alle vis. Unnarennet i den store hoppbakken hadde vært passelig fryktinngytende og adrenalinfremkallende. Og nå sto de og varmet hendene over bålet. I sidesynet så han kompisen speide mot toppen av stillaset i ovarennet. Kameraten var et år eldre og kanskje enda litt villere. Kompisen hadde spyttet ritalinen ut av minibussvinduet på toppen av Høiekleiva noen timer tidligere. Det er for å være i nuet, hadde han sagt.
Så mens resten av gruppa pakket sammen etter det som hadde vært nok en minnerik tur, vekslet to par øyne blikk seg imellom, og begge visste at det var avgjort. Galskapen trigget dem, og uten å si et eneste ord ble bestemmelsen tatt. De skulle alltid ta det litt lenger.
Så da resten av gjengen ruslet pent mot bussen, løftet fire ivrige hender den store gummislangen opp mot den gamle trappa i stillaset til hoppbakken. Ingen i hele Øvrebø, eller for så vidt i hele verden, hadde mulighet til å stoppe dem.
Han gikk øverst og dro i et tau som var bundet fast i slangen, mens kameraten dyttet det han kunne bakfra.
For et øyeblikk glemte de alt bråket på skolen og i gata hjemme. De var stadig i politiets søkelys. Hans flørt med nazistiske ideologier skapte frykt på skolen og i ungdomsmiljøet. Akkurat nå kunne han glemme alt styret rundt tøyet; uniformen og bombejakka og synet fra sløydrommet da en hel busslast med ungdom kom til Møvik for å ta ham.
Hver eneste dag handlet om frykt, slåssing og konfrontasjoner, og de få pengene han hadde, ble brukt til øl og tatoveringer.
Hverdagene var krevende for to 15-åringer som var i opprør mot alt og alle. Det var godt med en pause, godt med galskap som ikke gikk utover noen andre enn dem selv.
De traff hverandre for aller første gang da han kom flyttende til Vågsbygd fra «landsbygda». Mange var etter ham, ville ta ham, og KUP hadde et eget prosjekt for å følge opp gutter som ham.
Melkesyra boblet i underarmer og lår, men endelig hadde de dyttet og slept akedoningen til toppen av stillaset. Måneskinnet kastet lange skygger, og fra der de nå sto, så de bare inn i et dypt mørke. Konturer av trær og åser kunne anes, men rett foran dem var det stummende mørkt. De hørte kjente stemmer som ropte navnene deres fra bussen. Den gamle dieselmotoren var alt i gang.
Det er noe som trekker han tilbake til virkeligheten, noen roper navnet hans, og han skvetter litt til. Det er en bekjent fra fortiden som går forbi og gjenkjenner han. Hun sier bare hei, smiler og går videre, men det får han til å føle seg overvåket, og han skynder seg med å sjekke at jobben er gjort etter instruksene. Mens han går over alt, klarer han ikke annet enn å lure på hvorfor alt ble slik det ble?
Han ble kjent for de vanskelige tingene. Det er mange som fortsatt sier: ”Jeg var redd for deg hele ungdomstida.”
Nå står han her på toppen av stillaset. Nok en jobb er unnagjort. Han er sliten, og det har kostet. Han har mistet mange av dem han delte ungdomstida med. Nå vil han gi noe tilbake og sørge for at hans egne får det annerledes; at de slipper flukten, at de slipper smerten. Han hadde hørt noen voksne si disse ordene til hverandre første gang han spiste kveldsmat på KUP i byen. ”Du må bruke litt tid på han der.” Det var nok ikke meninga at han skulle overhøre det, men det var litt godt også. Han trengte litt tid fra noen med et stort hjerte.
Han setter seg igjen, han har en fortelling å tenke ferdig. Det nærmer se klimaks i hoppbakken, og han smiler når han tenker på de to idet de bestemmer seg.
Han vekselsvis klamret seg til kameraten og bommen på øverste avsats da han skjønte at dette ikke bare var en ellevill idé. Senere hørte de at hopping fra denne avsatsen utfordrer K-punktet i bakken og at det bare var gærninger som slapp seg fra denne bommen. Men det var med ski. Dette var med et dekk, eller i alle fall innmaten i et dekk, uten friksjon og med null styreegenskap. «Fu i fang» i en gigantisk gummislange. De lot det bare stå til. De hadde lite eller ingenting å tape. Alt å vinne.
De satte seg i bevegelse, point of no return, farten økte, friksjonen avtok nedover ovarennet, og de håpet de ville treffe hoppkanten. Først var de to guttene stille, som forstenet, men midt i ovarennet kom hylene, og lyden spredte seg til hele Øvrebøskogen. Parallelt med hoppkanten som nærmet seg, ble de fortalt i ettertid at lederne i KUP løp, som i sakte film, fra bussen i retning ekstremsporthendelsen, men det var lite de kunne gjøre, det var ingenting de kunne gjøre. Han husker de holdt rundt hverandre på hoppkanten, han tok et godt tak i kameraten da de ikke lenger hadde bakkekontakt. De svevde. I alle fall føltes det sånn. De var vektløse, frie, framoverlente, selv om de hadde forlatt hoppkanten med ryggen til.
På legevakta var det trykket stemning.
Begge overlevde. Det ble verken K-punkt, bakkerekord eller telemarknedslag. Men de hadde gjort det. De kunne aldri forestille seg at dette kunne gjøre så vondt og så godt på samme tid. Galskapen seiret, men kameraten knakk halebeinet. Det kan være vondt nok.
Det tuter i oppkjørselen i Voiebyen, og han kan nesten føle seg litt mørbanka når han reiser seg fra stillaset. Det er hans kjære som kommer for å hente ham.
Han er gift på femte året nå, og dagen han ble gjeldfri gikk han i banken og la grunnmuren for de firmaene han i dag bestyrer. Denne aketuren og hundrevis av andre historier har han ikke fortalt til så mange. Han vil fortelle barna noe av det når de blir voksne. Han er sikker på at disse turene har gitt mange en pause i hverdagen og han vet at KUP, minibussen og menneskene har reddet mange.
For ham har KUP vært stillaset. Og nå står han fjellstøtt.
