Kjære Gud

Den lille hånden hans hviler trygt i hennes. Dagen er over, han er trett. De ser på hverandre med ømt blikk, og når hun skrur nattbordslampen av, finner måneskinnet veien inn gjennom det smårutete vinduet. Strimer av lys danser over barneansiktet, og hun ser det forventningsfulle blikket.  Slik kan hun bli sittende lenge og betrakte ham. Og han lar henne gjøre det, det er en kontrakt mellom dem som begge er enige om. Og begge vet at når hun bare har fått sittet lenge nok og tittet ned på ham, strøket ham gjennom det lyse håret og latt tankene få vandre, vil de snart synge sangen sammen. Slik fungerer kontrakten mellom dem. Hun ser på ham og tenker på sangen. 


Kjære Gud, ta min hånd når jeg legger meg til ro. 

Det er alltid han som begynner. Når den stille stunden har vart lenge nok, setter han an tonen. Den begynnende hviskingen vil gå over i lav sang når de finner et felles toneleie ved sengekanten. Det var på KUP de lærte denne kveldssangen. Kjære Gud, ta min hånd. Det er noe trygt over den linja, og uten å nevne det, så vet begge at i morgen er en kveld som skiller seg ut. Ja, det føles sånn når de drar tidlig til byen, handler litt, spiser på café med bestemor, bare går i Markens og gleder seg til at lokalet skal åpne. Tyve mødre og tredve barn. Verdens beste «familie», ukas høydepunkt. 

Kjære Gud? Ja, det er det hun synger. Småbarnsmammaen, studenten og ateisten. Hun er 27 nå, og hvem hadde trodd at hun en dag ville folde hendene og sende en bønn på sengekanten til en Gud hun ikke har et forhold til? Eller har hun kanskje det? Er det melodien, er det teksten, stemningen eller bildene av alle de andre mødrene som popper opp i hodet hennes som skaper sangen? De andre mødrene som hun alltid kan lene seg til, gråte og le sammen med. Er det fellesskapet som gjør denne sangen så viktig?

For de møtes på mandagene, men også utenom.  I byen, på lekeplassen. De kaller seg en kohort nå.  Det var hit hun kom da hun ble gravid og livet var preget av sjokk og kaos. Det var her hun bygde relasjonene. Det var her samtalene ble åpne og tilliten for alvor ble skapt

Noen år tidligere hadde visstnok tre jenter i hennes situasjon følt på dette behovet for dele og være sammen, og noen ledere i KUP tok tak i det. Tre unge, gravide mødre formet det som nå er hennes viktigste arena i livet. Det var de som forløste ideen og satte mødregruppa ut i livet. Det er noe vakkert over bildet at de selv – unge, gravide og sårbare – agerer som jordmødre for et så viktig prosjekt. Hun må smile når hun tenker på det. 

Kjære Gud, ta min hånd. Hun trodde først at KUP og menneskene i dette bygget bare var en sekt eller noen gale drømmere. Hun undret seg. Er det lov å ikke tro? Det er ikke alle barn som har det godt, men kjære Gud, ta min hånd. Det kan hun synge. 

La din engel vokte når jeg sover. 

Han gjesper, og hun vet han snart vil begynne å synge nå. Blikket hennes streifer for noen sekunder ut av vinduet på gutterommet og ser månen som ligger og vipper på tretoppene i skogkanten. 

Hun var 21 da hjertet hans begynte å slå. Hun var så ung, og det meste virket skummelt. Nå er han snart skolegutt Det var bestevenninna og helsestasjonen som fikk henne dit. Hun ble tipset om KUP og ble fortalt om mødregruppa. Dette måtte hun prøve, ble det insistert, ikke en gang har hun angret.

I gruppa var det skuldre man kunne gråte på, fang man kunne legge seg i, det skjønte hun raskt. Etter hvert merket hun at det var gjensidig. Hun hadde også en skulder, et smil og et fang som ble viktig for noen av de andre.
 
Nå som han snart blir syv, vet hun at han gleder seg om mulig enda mer til å treffe de andre barna i morgen. Han klemmer henne hardt i hånda hver gang de går i Markens, og han spør hvor lenge det er til det begynner. Det er som om han peker med ansiktet til stedet der de andre mødrene og barna er.

Hvert år går en av turene til det samme leirstedet. Hun vet at han nesten ikke kan vente på; han gleder seg vilt. Der kan han treffe de andre barna, leke og le. 

Hun tror at de alltid kommer for tidlig, men hver gang kan hun høre latteren, gjensynsropene og stemmene til noen av de andre helt ut på den andre siden av Tollbodgata.

Led du meg, slik at jeg kan få bli bevart hos deg.

Så kjenner hun at han klemmer henne i hånden for å vekke tankene hennes, for å fortelle henne at tiden er kommet. Hun smiler til ham og nikker stille og veldig forsiktig, som for å si: Jeg er klar. 

Det gløder i øynene hans, tungen fukter de små, tynne leppene, og han begynner å synge. Det er så vidt hun hører ordene i begynnelsen, så finner hun tonen sammen med ham og de synger, mens fingrene fletter seg inn i hverandre. 

Kjære Gud
Ta min hånd
Når jeg legger meg til ro
La din engel vokte når jeg sover
Led du meg,
Slik at jeg
Kan få bli bevart hos deg
Kjære Gud pass godt på meg nå slik du lovet 

Kjære Gud pass godt på meg nå slik du lovet 

Hun stryker hånda gjennom håret hans. Han sovner i den siste verselinjen, og hun kysser ham lett på pannen. Hun husker godt hvor viktig det var å vise ham at hun kunne være hans mor; at hun kunne fikse det.

Men akkurat nå håper hun at menneskene rundt henne eller noe hun ikke helt vet hva er vil passe på dem begge. Hun våger å tenke seg at det kan være Gud. 

De skal bli passet på, slik noen har lovet. Og det er kanskje når det skjer at hun vil få til det hun drømmer om med studier, språk og litteratur. Det er kanskje da det plutselig dukker opp en hun kan dele livet med, og det er da budsjettet og livet generelt går i balanse, kanskje til og med i pluss.

I morgen skal de begge på mødregruppa, og snart er det årets tur. Han sover nå, med et smil om munnen. Hun synger sangen en gang til. Til ham, til dem begge og til alle dem som trenger at noen vokter over dem mens de sover.