Klokka er ikke mer enn litt over 7, men det er allerede lyst. Det er kanskje det beste med våren. Det blir lysere, og verden våkner opp etter den mørke vinteren. Det er litt som om alle får en ny sjanse, tenker han. Han vrir nøkkelen bestemt mot høyre. Det eneste som indikerer liv i motoren, er displayet foran ham hvor batterilyset forteller at han husket å lade trucken i går ettermiddag. Han trenger ikke mer morgenhilsen enn det. Da vet han at han kan gjøre en god jobb på lageret også denne dagen. Batterivannet, som han kaller det, er også fylt på så da trenger han ikke tenke på det heller. Snart vil de første trailerne rulle sakte inn, stoppe ved bommen, ringe på klokka for å fortelle at de er i anmarsj. Et ring betyr også: Vi trenger en truck, og vi trenger en som kan behandle den. Det er ham. Ikke et uhell på de siste ti årene.
Han lurer fortsatt på hvem som sa hei til ham på bussen i dag morges. Han gjenkjente ikke hvem det var i det lille sekundet det tok i forbifarten. Han er ikke vant til at noen snakker til ham på bussen, så han ble overrumplet og nesten litt skremt. Men han har hørt den stemmen før. Var det ei fra KUP? Han vet ikke sikkert, men tror det. Og han vet det gjorde godt.
Han skyver en europall på plass. Lyden fra gaffelen når han løfter pallene fascinerer ham. Motoren som jobber med å få opp trykket i hydraulikken. Men på vei ned er gaffelen lydløs. Veilederen hans, som sa at han var veldig fornøyd med ham etter ganske kort tid her på lageret, går forbi. Han skjønner nok ikke hvor mye det betydde da han sa de to ordene som forandret så mye. «Du duger.» Fra å være han som bare satt og så ut av vinduet på skolen, var han nå plutselig han som tok tak, som gjorde noe.
Han har fagbrev i logistikkfaget, og alle sier at han har mange muligheter. Han har trucksertifikat i tillegg. Beviset på at han kan kjøre truck. Og det er ikke bare å håndtere flere tonn med paller, manøvrere mellom reoler og hyller og passe på alle dødvinkler. Han husker ennå med gru tvillingparet som jobbet her for noen år siden. Den ene hadde lappen, den andre ikke. Lyden av gaflene som boret seg inn gjennom dametoalettets flisbelagte vegger, vil han alltid huske. Det rare var at det var tvillingbroren med trucklappen som satte tenna i og gjennom veggen, men ryktene vil ha det til at han tok en for broren. Det gapende hullet i veggen på damedassen vitnet om en sommervikar uten truckkompetanse. Men det hadde han, tenkte han på der han, lekende lett satt på plass pall etter pall.
Det begynner å fylles opp med trailere nå. De er heldigvis flere som losser bilene og setter paller på plass på lageret Truckene fyker fram og tilbake, det er nesten som en koreografert dans. Det er truckenes quickstep, det er gaflenes tango.
Det er tid for dagens første pause. Han backer trucken inn under halvtaket, skrur av motoren og ser at displayet slukker, nesten som med et sukk, og den dagen på skolen som skulle bli hans første møte med KUP dukker opp på netthinna som en gammel dokumentarfilm.
Han husker dagen godt. Og han husker henne godt, læreren som ville ham vel, men som kanskje ikke helt forstod. I alle fall ikke alt. Det er kanskje ikke så rart for han torde aldri snakke skikkelig til noen om det vanskelige. Han husker hvordan han satt i klasserommet da han nok en gang ble hentet ut på gangen. Automatisk tenkte han gjennom hva han skulle si til sitt forsvar. Han pleide jo å få en skyllebøtte for noe han hadde gjort – eller noe han burde ha gjort.
Det var en helt spesiell dag. En D-dag, et vendepunkt.
Han hadde sagt farvel til sin søster samme morgen. Hun var nå på vei til USA for å starte et nytt kapittel i sitt liv, og han skjønte at nå ville ungdomsskoletida bli lang og vanskelig.
Det var hun som hadde sittet ved siden av ham når ligningene hadde for mange ukjente og når bøyninger av engelske verb virket umulig. Det var hun som han hadde snakket med om alt, og det var hun som delte på sinnet og aggresjonen når alt var umulig.
Da søsteren reiste, fikk han alt.
Han fikk alt det vanskelige også. Våren i åttende ble som han fryktet. Alt ble verre. Søsteren hans var dyktig med mye mer enn tall og språk. Det var hun som hadde balansert hele livet. Da hun forsvant, mistet han fotfeste og falt.
Han begynner å losse en ny pall, ser opp på himmelen og er takknemlig for at han svarte ja den gangen i korridoren på skolen. Han sto der sammen med læreren sin og en dame han aldri hadde sett før. Men hun så snill ut, øynene var vennlige, stemmen beroligende. Hun kom fra noe som het KUP. Hun hadde spurt om han ville ha litt oppfølging og noen å være sammen med.
Det var nesten som om en demning brast. De satte seg på et grupperom med et slitent bord, kunne han huske. Og han husker at han svarte ja takk til alt de foreslo. Han mistenkte at det var en bekymret mor i kulissene. En mor som kjente han bedre enn noen, men som selv ikke hadde mulighet til å gi det han trengte.
Hele skoletiden var preget av mye fravær. Men han skulket aldri en kveld med KUP. Han var ikke borte en eneste gang etter debuten på skøyter rett ved Katedralskolen. En av de tingene han husker aller best fra de utallige samtalene med de trygge voksne på KUP var da en sa: «Du kryper inn i hjertene på folk, du.» Han hadde vært der i syv år. Syv år i ulike grupper. Syv år med all verdens turer. Men det er umulig ikke å tenke på det vonde. De fine turene har en skygge over seg, for det var under pakking til en av dem at det skjedde. Det var da ondskapen viste seg for alvor.
De mørke tankene tar plutselig tak i hele trucken, og helt uten at noen ser det, stopper han ved en av de mørke scenene i ungdomstida.
Men tankene er svevende, bildene stopper ikke skikkelig og han klarer ikke å fange historien. Men han kjenner at det er noe der. Noe som skjedde. Noe fortrengt. Det er brokker av lyder; noen høye stemmer, en dør som smeller, han kjenner smaken av sine egne tårer. Pulsen øker der han sitter i det myke setet, han ser knokene, hvite som elfenben av å knuge med rå styrke rundt rattet og en av spakene. Han går inn og ut av fortiden, men han klarer ikke å feste seg ved bildene. Men det er noe som må ha skjedd den dagen han pakket. Han kan bare ikke huske.
En kollega tuter én og to ganger på ham. Han rives ut av fortiden en siste gang. Beinet hans tråkker mekanisk på pedalen, og selv om kroppen er fylt av de mørke minnene, manøvrerer han trygt inn mot en av reolene på den trangeste delen av lageret. Innholdet i de forskjellige reolene setter i gang minneboka igjen. All pappen som hver dag komprimeres til flate pakker, minner ham om pizzapapp og pizzakvelder på KUP. For de er nøye med å sortere avfallet på denne arbeidsplassen. Og det er hans ansvarsområde at det skjer etter boka. I restavfallet ser han flere gjennomsiktige søppelsekker. Ikke svarte og mystiske som tidligere med kamuflert innhold, men transparente og åpne. Nesten litt sånn «dette er meg, du kan se tvers gjennom meg».
Han elsket å være med på turene med KUP. Men siden han aldri fikk med seg bagen den skjebnesvangre ettermiddagen da alt forandret seg, pakket han gjerne sakene sine i en søppelsekk. Det ble nesten et varemerke. Selv etter flere tilbud om å overta andres flotte bager, ville han ha sakene sine i en slik søppelsekk.
Favoritten på reisefronten var KUP-turen til Sverige. Buss og seilbåt med hele gjengen. Han telte ned til denne turen. Det var så deilig å komme langt bort. På så mange måter. Det var latter og smil på bussen. Alle de trygge voksne var der. De holdt flokken samlet, og før turen var omme, hadde en ny reise blitt planlagt.
Så kom den uunngåelige dagen. Det kunne ikke fortsette slik hjemme. Tross ung alder og uferdige vinger forlot han redet og flyttet inn i en hybel på Tinnheia. Han følte seg som Askeladden med kun en søppelsekk over skuldra og syltynn bankbok. Det var opp til ham selv nå. Det var langt fram til halve kongsriket, men det var opp til ham selv. Moren sto i døra og gråt da han dro.
Mye har skjedd siden flyttingen og turene med KUP. Mye har skjedd på grunn av flyttingen og turene med KUP. Uten KUP kjenner han seg sikker på at han ikke hadde hatt den selvtilliten som skal til for å være der han er nå. For nå er han faktisk her. Han har fast jobb, og han betyr noe.
Det tikker plutselig inn en tekstmelding. Det er kun en «tommel opp». Men når han ser hvem det er fra, er det så mye mer enn en skarve emoji. Det er som om de innimellom viser seg overalt og sier:
- Vi er her for deg. Alltid.
Klokka er snart tre. Det er på tide å vri om nøkkelen igjen. Denne gang mot venstre. Displayet slukker for siste gang i dag. Trucken er parkert. Han pakker jakka godt rundt seg, stempler ut, nikker til en lørdagshjelp han ikke helt vet hvem er og går målrettet videre.
